Ensomheten kom snikende inn en sen fredags kveld. Som en hensynsløs slange kom den krålende inn. Så varsomt. Aner fred og ingen aning. Men så plutselig. PANG! Så er den der!
Først kommer tankene, «kommer jeg til å dø? Hva komme til å skje med meg? Vil jeg kjenne smerte?». Så kommer de negative tankene, «hvis jeg fortsetter dette, kommer jeg nok til å få et dårlig liv. Et trist liv.»
Men så kommer bedøvelsen. Den tar over kroppen sakte men sikkert. Du føler litt smerte. Den smerten som sitter i hjertet. Men så blir du mer og mer svak. Mer og mer trøtt. Gir mer og mer blaffen i det. I alt.
Veldig bra skreve! Stygg den ensomheten:P Følte meg igjen i det der.
SvarSlett