Mens jeg sitter her klarer jeg ikke la være å tenke på deg. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor lykkelig du gjorde meg, og at du fikk meg til å føle meg som den mest spesielle personen i verden. Du pleide å ligge ved siden av meg, se meg inn i øynene og fortelle hvor vakker jeg var. Du pleide å holde rundt meg mens vi sov, og av og til vekte du meg bare for å si hvor høyt du elsket meg. Og når du lå og sov, pleide jeg å ligge og se på deg, se på hvor nydelig og perfekt du var. Når du våknet, pleide du å strekke deg alt du klarte, og da var du verdens mest søteste person.
Om kvelden da jeg var ferdig på jobb, pleide du å møte meg utenfor bygningen med en rød rose i handa. Så tok du meg med ut på restaurant og bestilte en liten salat til forrett, en deilig tallerken med lasagne til hovedrett og en liten porsjon crème brulè til dessert. Du visste akkurat hva jeg likte når det gjaldt alt; mat, klær, musikk, film, dyr, tv program, til og med mine yndlings skuespillere. Du kjente til hele livet mitt, mine interesser, minner og alle ting som hadde skjedd i fortiden.
Jeg husker vi pleide å sitte i sofaen med flettet ben eller foran peisen på ett ullteppe og prate om alle mulige ting. Jeg fortalte deg om alt jeg hadde vært igjennom; spiseforstyrrelsene, selvskadingen, mobbingen og det hele med at jeg hadde følt meg alene og mislykket som person. Mens jeg fortalte deg det, håpet jeg du skulle akseptere min fortid og forstå at jeg hadde komt meg gjennom det, og hadde det bra. Og det gjorde du, du aksepterte alt med meg. Da var jeg så glad for at jeg hadde møtt deg; den rette for meg.
Ett år etter vi ble sammen tok du meg med opp i skogen, opp på toppen der vi kunne se alle de vakre trærne, stjernene, månen og innsjøen. Hvor du tente en sirkel av lys og plasserte meg i midten, så gikk du ned på knær og gav meg den mest nydelige talen jeg noen gang hadde hørt. Du fortalte meg hvor nydelig jeg var, hvor heldig du var som hadde møtt meg, hvor mye du ønsket å bli far til mine barn og at jeg var den eneste du trengte i livet ditt. Så sa du: ? Trine Bruhjem, vil du gjøre meg til verdens lykkeligste mann og gifte deg med meg??
En gledeståre rant ned kinnet mitt mens jeg ikke klarte å la være å smile. Det eneste som poppet opp i hodet mitt var ordet ja. Jeg svarte ja, eller jeg skrek det vel nesten. Jeg var da verdens lykkeligste kvinne, og jeg kunne se i dine øyne at du følte det samme. Mange ganger hadde jeg sett for meg hvordan du kunne fri til meg, men ingen av de måtene jeg hadde sett for meg, var som det. Ingen av mine fantasier hadde vært så romantiske som måten du fridde på.
På bursdagen min et par måneder etterpå giftet vi oss. Vi gjorde akkurat det vi hadde drømt om; vi stod foran hverandre på en klippe ved solnedgangen og sa ja til hverandre. Vi sa ja til å leve livet med hverandre, til å stå ved hverandres side i onde og gode dager. Jeg kunne se at dine øyner glinset, jeg så hvor lykkelig du var. Du var en så følsom person, noe jeg elsket med deg. Jeg husker en gang du begynte å gråte fordi du savnet meg. Over telefon kunne jeg høre deg gråte. Da hatet jeg meg selv for at jeg ikke var hos deg. Men så ble jeg glad da jeg kunne se gleden i øynene dine da du fikk møte meg igjen. Du gjorde meg virkelig lykkelig; så lykkelig at jeg glemte hva trist var, men nå kan jeg såvidt huske hva lykke var.
Så var det på vår ett års bryllupsdag alt skjedde. Du tok meg med ut på den dyreste og fineste restauranten i byen. Vi tok en deilig Vichyssoise suppe til forrett, en deilig porsjon rødspetter med rekefyll til middag og en smakfull hvitvingelè til dessert. Vi satt på restauranten og koste oss da jeg fortalte min store hemmelighet, jeg var gravid. Vi var gravide, og jeg skulle få gleden av å oppdra det barnet sammen med deg. Du reagerte med tårer og ett stort smil, akkurat som jeg reagerte da jeg fant det ut.
På vei hjem i bilen snakket vi bare om barnet og hvor mye vi allerede gledet oss til vi fikk det. Vi håpet ikke på noe spesielt kjønn, vi var bare glade vi fikk ett barn. Imens vi snakket så jeg at du tenkte på å kjøre forbi bilen som var foran oss. Etter noen sekunder satte du på blinklysene og begynte å kjøre ut på siden. Det var ingen biler forut så du bare gasset på. Men akkurat da du skulle begynne å kjøre inn foran den andre bilen, kom det plutselig på ett lys rett foran oss, og i det neste sekundet sa det pang.
Jeg kjente at jeg fikk et slag i hodet, så var alt plutselig helt stille. Jeg husker jeg var tåkete og prøvde å få med meg hva som skjedde, men alt skjedde så fort. Til slutt ble plutselig alt helt klart igjen. Jeg gikk ut av bilen og sprang bort til din side. Jeg åpnet døren og drog deg ut av bilen. Jeg la deg i armene mine og undersøkte om du var bevisst, det var du. Du så på meg, og begynte å prate om at jeg måtte finne en måte å leve lykkelig på. At jeg måtte prøve å finne en som elsket meg som du gjorde og jeg tilbake, en som kunne oppdra barnet vårt sammen med meg og passe på meg. Jeg var ikke klar for å høre deg prate på den måten. Jeg var ikke klar for å miste deg, jeg trengte deg. Men så sa du: ?Jeg elsker deg over alt på jord Trine? og døde i armene mine.
Jeg elsket deg virkelig høyt, så høyt det går for en person å elske. Du var mitt liv og min sjel, den eneste jeg noen gang har elsket. Du var den eneste som gjorde meg lykkelig, som fikk meg til å stråle som en sol. Du så meg for den jeg var, respekterte meg og elsket meg. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg hadde klart og fått en så herlig mann som deg. Du gjorde hver dag til en bra dag, du behandlet meg som verdens mest spesielle person. Og du fikk meg virkelig til å føle meg som verdens mest spesielle person.
Men så bare døde du fra meg, bare sånn plutselig var du lenger ikke i livet mitt. Det var jo meningen at vi skulle leve livet sammen, vi hadde jo lovt hverandre det. Vi skulle være lykkelig gift et helt liv og oppdra to barn sammen. Det var jo det vi skulle gjøre, men så døde du bare fra meg. Og nå sitter jeg her, helt alene, og 5 måneder på vei.
